Søk i denne bloggen

Oversikt

SOLSIKKEGALAKSEN
En blogg om hvordan det er å leve med sykdommen Bekhterevs.


Mine andre blogger:

Ønskebrønnen
Hvis du er ute etter min norske Disney-blogg, følg med på Ønskebrønnen.
Der finner du informasjon om/guider til disneyparkene og annet Disney-, underholdning- og parkrelatert stoff.

#Denbloggen
Her blogger jeg alle tanker, om alt fra politikk til forskning til ren undring. Et utløp for det som ikke passer inn andre steder.

torsdag 26. mai 2011

Fetter Pinnsvin

Så gårsdagen var kanskje den "verste" dagen hos revmatologen noensinne. Jeg kom inn gående som en skadeskutt struts som vanlig, og måtte sette meg på behandlingsbenken så godt som med en gang.

Ultralyden viste at hva jeg hadde av væske bak kneet var så lite at revmatologen ikke så det nødvendig å tappe det (jeg fikk se det, og jeg kan jo ikke akkurat motsi henne? hehe). Ellers var det full sjekk av alt som hadde tegn på inflammasjon, det vil si unntatt rygg og bryst. Det var jo senebetennelsen i høyre fot og særlig tærne på venstre fot som var verst, men også antydning til betennelse i høyre ankel (jeg mistenker at det hadde sammenheng med å gå forkjært som jeg har gjort en stund). Så da ble det avgjort - behandling i senebetennelsen med kortison og dessuten en injeksjon i hver betente tå. Revmatologen brukte ultralyd til å plassere sprøyta korrekt (hun er veldig nøye, noe jeg setter svært pris på). Kortisonsprøyta fylles med enten Lederspan 20 mg/ml eller Kenacort 40 mg/ml. Jeg antar dette er to styrker av kortisoninjeksjonsvæske. Hun blander det dessuten med Xylocain som jeg fra før av vet er
bedøvelse.

Faren min mener jeg kanskje avdramatiserer situasjoner - det gjør jeg kanskje - men jeg mistenker det er en beskyttelsesmekanisme. Da jeg fikk vite vi skulle sette tre sprøyter i venstre fot merket jeg at pusten ble tyngre. Det var omtrent så vondt som jeg hadde fryktet, men jeg lar fokuset kretse rundt tanken om at det er en kortvarig smerte som er ment å gi meg lindring på lengre sikt, så da biter man tennene sammen, strammer nevene og holder ut.

Det var vondt. Men hun gjorde ikke noe med lilletåa eller storetåa. Da jeg spurte hvorfor svarte hun at "det var nok". Jeg håper ikke hun sluttet for å skåne meg. :p

Da jeg småskjelvende kom meg ut av legekontoret og stravret meg til busstoppet (det er et lite stykke!) merket jeg at jeg faktisk snufset litt... jeg tror det må ha vært litt at jeg var ferdig med det jeg gruet meg mest til. Det og egentlig ingen å snakke med, så jeg ringte og snakket med kjæresten (som var på jobb naturligvis). Det hjalp, men jeg merket likevel at det var en tung kveld.

Etter hjemkomst måtte jeg avlyse å jobbe med skolen fordi bedøvelsen begynte å gi seg og smerten i venstre fot begynte å bli bankende. Det varte noen timer før det begynte å gå over. Høyre fot føltes underlig "normal", nesten så jeg ble mistenksom.

Og etter dagen i dag kan jeg med hjertet på hånda si at det føles mirakuløst. Jeg har gått normalt i dag, med unntak av at jeg er veldig andpusten (!), sikkert fordi jeg er i så dårlig form og/eller pga betennelse i kroppen.

Så, jeg var også hos fysioterapeut i dag, men det får jeg fortelle om senere.

God natt! =D

1 kommentar:

  1. Stakkars Jonas, jeg får helt vondt inni meg av å lese dette. Men jeg er sikker på alt vil snu etterhvert, når du er kommet skikkelig i gang med det behandlingsregimet du trenger.

    SvarSlett